Image

Misjonslegenden Bruce Olson besøker Baptistkirken


banner_960_bruce

Her følge en amerikansk artikkel som er oversatt til norsk, den er opprinnelig skrevet av Robert Walker i 1967
9788230204023

Den mest kjente boken om Bruce Olson. “For dette kors skal du dø”

Han berørte en stamme

Med en nesten to meter lang Motilon pil i låret og omringet av 25 krigere, skulle Bruce Olson få se om Gud ved sin kraft ville fri ham ut.

Nitten år gamle Bruce Olson stod ved kanten av en åpen slette i terrenget. Han hadde fulgt en smal jungelsti høyt oppe i de Colombianske Andes fjellene i flere timer. Han kunne føle at han ble iakttatt. Og om dette faktisk var en av Motilon-indianernes stier visste han at han var i stor fare. Skulle han våge seg over den åpne sletten?

Svaret på spørsmålet hans kom raskere enn han forventet. Han hørte pilene, men kunne ikke se dem før en av dem traff ham i låret. Han falt ned på bakken, kikket opp og så inn i ansiktet på fem fryktinngytende indianere med spente buer.

De sirklet rundt ham, stakk ham og punkterte huden hans – om det var for å torturere ham sakte til døde eller bare straffe ham for å trenge seg inn i deres territorie, kunne han ikke vite. Men en ting var han sikker på, dette var Motilon-indianere.

Bruce Olson er villig til å innrømme at når han kjente frykten som knyttet seg i magen i dette øyeblikket, var han ikke takknemlig til Gud der og da. Men noen timer senere, som fange i en Motilonerlandsby, uttrykket han sin takknemlighet til sin himmelske Far som endelig hadde gitt ham muligheten til å finne Motilonene.

Året var 1961. For Bruce hadde ferden til Motilonerne vært lang og smertefull. Som ung i Minneapolis ble han omvendt til Kristus i den lutherske kirken hans foreldre tilhørte. Men det var ikke før en dag i sitt siste skoleår at han møtte utfordringen om å gjøre en total overgivelse til Jesus som Herre.

Han satt i skolebiblioteket. Han innså at dette kunne innebære å miste vennene, en lovende karriere, rikdom og sosial status. Mens minuttene passerte, kjempet Bruce med sin avgjørelse. Tilslutt konluderte han med at Kristus måtte han kontroll i livet hans.

I løpet av undomsskolen hadde Bruce studert gresk og hebraisk. Etter at han var ferdig hadde han en kort periode ved Universitetet i Pennsylvania og senere var han innom forelesninger i lingvistikk ved Universitetet i Michigan. Men tiden var knapp. Han trodde at Gud hadde kalt ham til å fortelle mennesker som aldri hadde hørt Evangeliet at Jesus Kristus alene var veien til evig liv. Han dro den konklusjonen at indianerne i Sør-Amerika ville være de beste kandidatene.

Begge foreldrene og vennene hans forsøkte å overtale ham til å la være, men Bruce ville ikke la seg avspore. Han kjøpte en énveis-billett til Venezuela og landet i Caracas med bare 70 dollar i lomma.

Fordi han bare var 19 år gammel fikk han umiddelbart problemer med å få permanent opphold i landet. En dag satt han seg motløs ned ved bordet på en restaurant. Det var helt fullt i restauranten og en mann han aldri hadde sett før kom og satt seg ned ved bordet hans. Bruce forklarte sin vanskelige situasjon og den nye vennen tilbød seg å hjelpe ham. Han presenterte seg som Roberto Irwin, den personlige sekretæren til Rómulo Betancourt, daværende president i Venezuela.

Problemene til Bruce var langt fra over, selv når Irwin oppfylte sitt løfte. For når han søkte om er tillatelse til å kontakte indianerstammer i den avsidesliggende jungelen, ble søknaden avslått. Ikke noe han kunne si eller gjøre førte fram. Misjonærer var rett og slett ikke ønsket. Men Bruce var overbevist om at Gud ikke hadde ledet ham så langt for å svikte ham nå. Når han var i bønn så kom det for ham at han skulle kontakte sin venn Irwin igjen. Når Bruce gjorde det så introduserte Irwing ham for President Betancourt. Når presidenten fikk høre historien til Bruce gav han ham tillatelse til å jobbe med hvilken som helst urinnvåner stamme han måtte ønske.

Så nå var det ikke lenge før Bruce pakket og satte kursen inn i jungelen. Han var dårlig forberedt på utfordringene som reisen ville innebære. Når den første natten kom, laget han en seng av løv i mørket og prøvde å åpne en boks med sardiner. Han hadde glemt boksåpner, så det han klarte var å slå et hull i boksen med en stein og drikke oljen i boksen. De tre neste dagene vandret han på og utenfor stien, inntil han på ettemiddagen den tredje dagen nådde toppen av en ås og fikk øye på en landsby i dalen nedenfor.

Når han nærmet seg landsbyen ropte han ut hilsener på spansk. Flere gamle menn kom mot ham og lagde lyder ved å dra fingrene over leppene sine. Hvordan kunne han kommunisere med dem? Så dro han fram en fløyte han hadde kjøpt i Caracas og begynte å spille.

Umiddelbar gikk en av mennene inn i en hytte og fant en fløyte som var laget av bein. De seks neste timene lærte Bruce melodiene til indianerstammen.

Den natten ble Bruce plassert i fengselet deres for å vente på høvdingen som var ute på en jakt-ekspedisjon. Dagen etter fant han ut at dette var Yuko indianere som allerede hadde blitt besøkt av misjonærer.

Når høvdingen og krigerne returnerte hadde Bruce gitt penicilin til en del av barna som han så hadde fått en infeksjon og på den måten vant han tilliten til menneskene i stammen. Et resultat av dette var at fikk bli i landsbyen og lærte å leve slik som indianerne.beo1

Ved slutten av denne seksmåneders perioden hadde han lært seg noen Yuko ord og laget en plan for å nå Motilonerne. Han skulle flytte fra Yuko landsby til Yuko landsby i retning av Motilon territoriet. På grunn av villskapen til Motilonerne visste han at han måtte gjøre siste delen av reisen sin helt på egen hånd. Det var ingen Yuko som ville bevege seg inn i Motilon territoriet.

Han jobbet etter denne planen og det var det som hadde ført han fram til den åpne sletten. Nå lå han her med pilen i låret, omringet av tjuefem motilonkrigere, nå skulle altså Bruce få se om Gud ved sin kraft ville fri ham ut.

Motilonene dro Bruce med set til landsbyen sin. Likesom når han kom til Yukoene, så var stammens høvding på en jaktreise. Det var allikevel tydelig for Bruce at majoriteten ønsket å ta livet av ham umiddelbart.

Den natten ble han syk med dysenteri, en dødelig tropisk sykdom. Han diagnostiserte seg selv og kom framt til at bare Gud kunne helbrede ham, for han hadde ingen medisin. Dysenterien herjet med kroppen hans. Og etter bare to dager var han så svak at det var vanskelig for ham å gå.

Den neste natten var måneløs. På et eller annet vis fikk han for seg at han måtte prøve å rømme. Igjen ropte han til Gud for å få styrke. Sent den kvelden klare han å komme seg ut av den sovesalen han ble holdt fange i. I stummende mørke famlet han seg fram langs jungelstien inntil han kom til en elv. Han snublet, falt og reste seg igjen mens han vadet oppover elven.

Fem dager senere nådde han hoveåren til elva. Enda ti smertefulle dager gikk. Han hadde ikke spist noe mat og han hadde ingen ide om hvor mange kilometer han hadde reist. Han fikk øye på en åpen slette og fant en bosetting. Derfra ble han i transportert i full fart til nærmeste by for å få medisinsk hjelp.

Før det var gått to uker var Bruce tilbake i jungelen og hadde retning mot Motilonindianerne. Denne gangen hadde han fylt en kano med medisinske forsyninger og gaver. Til slutt kom han til en strand der hvor Motilonindianere hadde drept fire fiskere og såret fem andre. Han satt opp leir der og søkte etter stier i jungelen. Han fant flere og la ut gaver på dem.

Det gikk flere måneder og gavene var fortsatt urørt. En dag hadde gavene forsvunnet og der gavene hadde vært fang Bruce piler som var stukket ned i jorden. Folk som jobbet i oljefirmaene hadde fortalt ham at dette betydde “Stopp, ellers blir du drept”. Trygg på at Gud ville passe på ham bestemte Bruce seg for å følge stien dypere inn i jungelen.beo2

Mens han hugget ned et tre neste dag, så han opp og registrerte at en gruppe indianere hadde omringet ham. De hadde spent sine buene sine slik som når de første Motilonene hadde fanget ham. Når de nærmet seg gjenkjente Bruce en av dem fra sovesalen han hadde sittet som fange i. Han hilset ham med en Motilon hilsen, han løftet øyenbrynet og nikket. Umiddelbart smilte indianeren snakket med de andre og de tok pilene vekk fra buene sine.

Bruce ble ført til Motilon landsbyen og fikk lov til å bevege seg fritt rundt. Han studerte spåket deres nøye, skrev ned ord og fraser når han trodde han hadde forstått betydningen av dem. Av og til oppdaget han hvor feil had hadde tatt. Ved en anledning fortsatte han å gjenta en frase som han i etterid forstod betydningen av. Han ba om å få bli tatt med til sjefshøvdingen for Motilonene som krevde at alle hvite menn skulle drepes med en gang de ble observert. Indianerne nektet å ta ham med. Til slutt gav de etter for maset til Bruce og gikk med på å ta ham, og da var det for sent for Bruce å ombestemme seg.

Det var en lang reise og etter fire dager fikk Bruce et alvorlig tilfelle av hepatitt. Etterhvert som han ble svakere byttet indianerne på å bære ham. Når de kom fram til landsbyen hvor sjefshøvdingen hold til var Bruce nesten bevisstløs.

Høvdingen befalte at de skulle drepe ham umiddelbart. Men de vennlige Motilonene argumenterte og sa “Det er ingen grunn for å drepe ham. Han er allerede halvdød. La ham dø om Gud ønsker at han skal dø.” Senere lærte Bruce at det verste som kan hende en Motilon er å dø en naturlig død utenfor sitt eget territorie. En slik person er under dom og forbannet for alltid. Så høvdingen bestemte at dette skulle bli Bruce sin skjebne.

En dag kunne han høre engasjerte rop fra indianerne utenfor hytten der han lå. Fra hva han kunne skjønne beskrev de en en gribb-aktig skapning som fløy over dem. Noen øyeblikk senere hørste Olson lyden av et fly.

Selv om hodet var sløvet av smerten overtalte Bruce Motilonene til å bære ham ut på den åpne sletten. Han fikk dem også til å legge teltet hans med det røde foret utover over hyttta de bodde i, så løp indianerne å gjemte seg i skogen.

Flyet viste seg å være et helikopter. Etter å ha sirklet rundt den åpne sletten og fått øye på det røde teltet landet piloten helikopteret og ut kom det en lege. De to mennene hadde bestemt seg for å se hvordan de berømte Motilon territoriet så ut. De er et stort territorie og mange områder de kunne ha flytt over, Gud sendte dem til det eksakte stedet der Bruce lå syk. De la den unge misjonæren inn i helikopteret og satte kursen om et sykehus. Igjen ble Bruce frisk på rekordtid. Noen uker senere var tilbake på jungelstiene med retning mot Motilon territoriet. Fem dager senere spaserer Bruce Olson, mannen som Motilonene så bli tatt med av en stor gribb, igjen inn i samfunnshuset til motilonene. De riste på hodene i vantro. “Dette kan ikke være samme mannen; det må være hans ånd.”beo1-2

I månedene som fulgte vant Bruce sin vei inn i Motilon stammen. Han lærte å spise små mykskinnede makker (en motilon delikatesse) ved å bite av dem hodet og suge ut innmaten. Han mestret også kunsten å rive beina av biller på størrelse med en valnøtt, før de knakk ryggskallet som en nøtt og sugde ut innholdet.

Hans første konfrontasjon med stammens heksedoktor, en kvinne, skjedde under et utbrudd av en epidemi av en alvorlig øyebetennelse. Bruce infiserte seg selv med overlegg. Når heksedoktoren kom for å messe over de andre spurte Bruce om å få samme behandlingen. Alle var verre neste dag. Heksedoktoren kom igjen. Den tredje dagen var øynene til Bruce så oppsvulmet at de var nesten helt lukket. Han observerte heksedoktoren og skjønte at nå brukte hun sine sterkeste heksekunster. Nå var det på tide å iverksette planen han hadde lagt.

Han ropte på henne og tilbød henne en tube med Terramycin. Han sa; “Legg dette på øynene mine og se om det gjør noen forskjell.”

Neste dag var øynene til Bruce bedre; de andre sine enda verre. Etter 48 timer var øynene til Bruce helt friske. Han foreslo for heksedoktoren at hun burde prøve Terramycin på øynene til de andre også. Hun gjorde det og fikk æren for å ha kurert dem.

Når epidemien spredte seg til andre samfunnshus tilbød Bruce henne Terramycinen igjen. Denne gangen gadd hun ikke en gang å prøve med messing en gang.

På omtrent samme vis hjalp Bruce stammehøvdingen. Bruce forsøkte ikke å tilby ny mat til indianerne. Han prøvde heller å plante mais på en liten jordflekk han hadde gjort istand et stykke utenfor samfunnshuset. Motilonerne var den eneste kjente indianerstammen som ikke dyrket mais. De hadde faktisk ikke noe ord for mais in sitt språk.

Når høvdingen så at Bruce spiste mais, spurte han hva det var. Etter å ha spist den noen gange uttrykte høvdingen begeistring over det. Da foreslo Bruce at han kunne tilby noen frø til sitt folk og oppmuntre dem til å plante det. Ved å gjøre dette, hyllet folket høvdingen som en stor velgjører. Bruce fikk ikke noe ære for dette selv, men gjennom det ble høvdingen hans venn og beskytter.

En dag spurte høvdingen og medisinmannen hverandre; “Hvorfor hjelper denne hvite mannen oss med folket vårt? Når han kom prøvde vi å drepe ham. Men alt han har gjort for oss har vært godt. Har denne gode mannen et budskap til oss fra den store gribbens gud som fraktet ham bort, helbredet ham og førte ham tilbake til oss?”

Det tok ikke lang tid før disse spørsmålene kom til Bruce. Nå begynte de lange og utallige timene han hadde tilbrakt ved å sitte og å lytte til indianernes sagn og historier å bære frukt. Nå hadde han fått en rimelig grei kontroll på språket deres; han kjente deres historie. De hadde Dibo-dibo (Gud) og Iskordida (himmelen, eller bokstavelig oversatt, avskjedsveien.)

Olson tok utangspunkt i folkets historier og rekonstruerte dem for Motilonene. Han beskrev Dibo-dibo som en Gud som elsket motilonene så høyt at han ville at de alle skulle leve med ham. Men fordi Motilonene stjal, jukset og drepte, så måtte Gud sende sin sønn, Jesus Kristus, til jorden for mange år siden. Her levde han som et menneske og måtte gjennomleve alle de prøvelser på den livsveien som enhver indianer erfarer.beo2-2

Så var det noen onde mennesker, som på tross av alle de gode tingene Jesus gjorde, drepte ham. Siden Jesus var sønn av Dibo-dibo så reiste Gud ham opp fra de døde og førte ham til Iskordida.

Bruce påpekte for Motilonene: at dersom de ville overgi sine liv til Dibo-dibo sin sønn, Jesus Kristus, og forsøke å leve etter hans vilje. Så vil han alltid være med dem på deres livsvei, uansett hvor store farer de måtte møte.

For omtrent to år siden fikk Bruce Olson se det første tydelige bevis på Den Hellige Ånds verk i hjertet og livet til en Motilon. Kobrydrá Bobarishora var den unge mannen som skjøt Bruce i låret når han var på veien inn til landsbyen for første gang. Han hadde hørt ekstra grundig på Bruce sin formidling av evangeliet enn de andre.

Ganske snart viste Bobarishora sine handlinger en forandring i hans tenkemåte. “Jeg har Jesus som snakker i min mage og i min munn.” Sa han. (Magen er sentrum for følelser for Motilonene.)

Siden Bobarishora sin omvendelse, har også andre Motilonere fått “Jesus som snakker i sine mager.”

Siden da har Bruce Olson, nå 25 år, fortsatt å hjelpe Motilonenes landsbyhøvdinger med å forbedre helsen til sine folk. Han har skaffet dem høns, kalkuner og sauer. I tillegg til mais og ris, har han lært dem å dyrke kokosnøttrær. Som et resultat har Motilonene som tidligere var nomader som reiste rundt omkring for å finne mat, nå kunne slå seg til ro ett sted og leve et lykkeligere og sunnere liv.

Bruce Olson er derimot fast bestemt på at en bedre framtid for Motilonene ikke er avhengig av disse materielle fordelene. Det handler mer om at livene til de gjenfødte kristne vil sikre stammen helse, velferd og viktigere enn alt dette andre, en evighet med Kristus for motilonene.